1.Kor.14:14;18 "For om jeg ber i en tunge, er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt. Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn dere alle."
Har du hørt noen som taler i tunger? Kanskje taler du i tunger selv. Hva er det for noe? Og hvorfor skryter Paulus av at han taler mer i tunger enn alle andre? Det skal vi se litt på i dag.
Hva er tungetale? Det er et hemmelig språk, som bare Gud forstår. Paulus sier at "vår forstand har ingen frukt av det." Hva betyr det? Vi forstår ikke hva vi ber, det er bare Gud som forstår det. "Så hvorfor skal vi be i tunger, da?" sier du kanskje. Vel, det skal vi se på lenger ned, men la oss heller se kort på hva det er først:
Tungetale er bønn. Bønn er kommunikasjon med Gud. Gud elsker når vi ber til Ham. Mange ber i tunger fordi de ønsker å be, men vet ikke hva de skal be om/for. Da kan man noen ganger kjenne på innsiden hva man ber om, andre ganger vil Gud la det være hemmelig for deg hva du ber om. Men vit dette: Det gir ALLTID resultater når vi ber!
Paulus levde et liv i bønn. Det er ikke usannsynlig å tenke seg at han ofte hadde mye å gjøre, og derfor ikke alltid hadde mulighet til å konsentrere seg om hva han skulle be til enhver tid. Da var det viktig for ham, på samme måte som det er viktig for oss i dag, å ha en bedende ånd, som hele tiden er vendt mot det som Gud har på sitt hjerte (Kol.3:1-2). Vår ånd, det er den som ber når vi taler i tunger, er alltid vendt mot Gud. Når vi ber i tunger ber vi ut Guds vilje over mennesker og situasjoner.
Har du merket at når du ber blander du fort inn dine egne tanker, meninger og synspunkter i bønnen? Det unngår du når du ber i tunger, for da skjønner du ikke noe som helst selv. Betyr det da at vi kun skal be i tunger? Nei, ikke i det hele tatt! Det er også viktig at du forstår hva du ber om, for det er lettere å stå i tro på de tingene som du vet selv at du har bedt ut.. Gud er en god Gud, så Han vil alltid lede deg i det du skal be om/for.
Hvorfor tale i tunger?
1.Kor.14:2;4 "For den som taler i en tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud, for ingen forstår ham, men han taler hemmeligheter i Ånden. Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk oppbygger menigheten."
Har du kjent deg svak noen gang? Har du følt at all kraften er som sugd ut av deg? Da vet du også hvor godt det er når kraften og styrken kommer tilbake til deg. Alt bli plutselig så veldig mye lettere. Ikke sant?
Hva sier Paulus om tungetale? Tungetale er et hemmelig bønnespråk mellom deg og Gud. Du kan ikke legge inn egne tanker og meninger i bønnen din, så bønnen blir akkurat om det Gud vil at du skal be om. Samtidig sier han at den som taler i tunger oppbygger seg selv. Er ikke det fantastisk? Vi får lov å bygge oss opp, gjennom å be i tunger.
Det å være kristen kan mange ganger føles tungt og hardt. Prøvelser og fristelser kan komme mot oss, og noen ganger også forfølgelse. Da er det lett å føle seg nedfor. Batteriet er tomt, og ressursene er oppbrukt. Hva gjør vi da? Jo, vi taler i tunger. En klok mann sa en gang at det å være kristen uten å tale i tunger er som å kjøre bil med bare et gir. Det går ikke så veldig fort fremover da, og det kan fort bli litt kjedelig i lengden også. Gud vil ikke at du skal ha det kjedelig!
Kjenner du noen hemmeligheter? Kjennes det ikke godt å dele en hemmelighet med en fortrolig venn? (Det gjelder selvfølgelig ikke hemmeligheter som du er blitt betrodd av andre!) Bare en slik ting kan gi deg styrke, glede, og oppmuntring gjennom å ha noen som bryr seg. Gud er på samme måte: Han vil ha hemmeligheter med deg. Derfor kan vi tale i tunger, og snakke med Gud om våre hemmeligheter. Gud er god!
Som alt annet i kristenlivet, er heller ikke tungetalen gitt oss kun for vår egen del. Se bare på hva som skjedde da de første kristne ble fylt med Den Hellige Ånd:
Apg.2:1-14; 38-47 "Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale. I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn, fra hvert folkeslag under himmelen. Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi hver og en hørte dem tale på sitt eget språk. Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: «Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyréne, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger.» Slik ble de alle både forundret og i villrede, og de sa til hverandre: «Hva kan da dette bety?» Andre spottet og sa: «De er fulle av ny vin.» Men Peter stod fram sammen med de elleve, hevet røsten og sa til dem: «Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og merk dere mine ord...
Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere må bli døpt i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til Seg.» Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: «La dere frelse fra denne vrange slekt!» De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde var sammen, og hadde alle ting felles. De solgte eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten."
Som du ser, var tungetalen bare et tegn på at disiplene elsket Jesus. Det gav dem styrke til å være frimodige, og mer enn 3000 mennesker ble frelst den første dagen etter at de mottok tungetalen fra himmelen.
Dåp i vann
Matt.28:19 "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.."
Hva er dåp? Hvorfor er det så stor strid på dette emnet? La oss se litt på det i dag:
Først og fremst er dåp en begravelse. Det greske ordet for dåp er "baptizò," "baptisma," eller "baptismòs," og betyr å "døpe, dyppe, dykke, nedsenke, vaske, toe, rense, tvetting" (Studiebibelen, Hermon Forlag, Bind V, side 241-244). Mange kristne, særlig i Norge, tror at dåp er å få tre never med vann over hodet når man er liten, men det stemmer ikke. Dåp er en begravelse av det gamle livet når et menneske er blitt frelst, og gått over fra døden til livet.
Hvis du har lest misjonsbefalingen før, enten du har lest i Matteus' evangelium, eller du har lest i Markus' evangelium, så har du sett at det med dåp er nært knyttet til det å være en disippel. Hvorfor er det slik?
Før et menneske blir frelst er man djevelens barn. Man gjør djevelens ting, og følger hans vilje med sitt liv. Men etter at man er blitt frelst er man en ny skapning (2.Kor.5:17), og da er det gamle livet dødt. Hva gjør man med døde mennesker? Man begraver dem! Derfor må vi begrave det gamle mennesket, og la det nye livet oppstå. Kort fortalt er det det som foregår i dåpen. Som disippel kan man ikke være knyttet til sin gamle herre og læremester, og da er det viktig at man begraver det som en gang var.
Er du døpt? Gratulerer! Hvis ikke, bør du bli det så snart som mulig!
Har du hørt noen som taler i tunger? Kanskje taler du i tunger selv. Hva er det for noe? Og hvorfor skryter Paulus av at han taler mer i tunger enn alle andre? Det skal vi se litt på i dag.
Hva er tungetale? Det er et hemmelig språk, som bare Gud forstår. Paulus sier at "vår forstand har ingen frukt av det." Hva betyr det? Vi forstår ikke hva vi ber, det er bare Gud som forstår det. "Så hvorfor skal vi be i tunger, da?" sier du kanskje. Vel, det skal vi se på lenger ned, men la oss heller se kort på hva det er først:
Tungetale er bønn. Bønn er kommunikasjon med Gud. Gud elsker når vi ber til Ham. Mange ber i tunger fordi de ønsker å be, men vet ikke hva de skal be om/for. Da kan man noen ganger kjenne på innsiden hva man ber om, andre ganger vil Gud la det være hemmelig for deg hva du ber om. Men vit dette: Det gir ALLTID resultater når vi ber!
Paulus levde et liv i bønn. Det er ikke usannsynlig å tenke seg at han ofte hadde mye å gjøre, og derfor ikke alltid hadde mulighet til å konsentrere seg om hva han skulle be til enhver tid. Da var det viktig for ham, på samme måte som det er viktig for oss i dag, å ha en bedende ånd, som hele tiden er vendt mot det som Gud har på sitt hjerte (Kol.3:1-2). Vår ånd, det er den som ber når vi taler i tunger, er alltid vendt mot Gud. Når vi ber i tunger ber vi ut Guds vilje over mennesker og situasjoner.
Har du merket at når du ber blander du fort inn dine egne tanker, meninger og synspunkter i bønnen? Det unngår du når du ber i tunger, for da skjønner du ikke noe som helst selv. Betyr det da at vi kun skal be i tunger? Nei, ikke i det hele tatt! Det er også viktig at du forstår hva du ber om, for det er lettere å stå i tro på de tingene som du vet selv at du har bedt ut.. Gud er en god Gud, så Han vil alltid lede deg i det du skal be om/for.
Hvorfor tale i tunger?
1.Kor.14:2;4 "For den som taler i en tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud, for ingen forstår ham, men han taler hemmeligheter i Ånden. Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk oppbygger menigheten."
Har du kjent deg svak noen gang? Har du følt at all kraften er som sugd ut av deg? Da vet du også hvor godt det er når kraften og styrken kommer tilbake til deg. Alt bli plutselig så veldig mye lettere. Ikke sant?
Hva sier Paulus om tungetale? Tungetale er et hemmelig bønnespråk mellom deg og Gud. Du kan ikke legge inn egne tanker og meninger i bønnen din, så bønnen blir akkurat om det Gud vil at du skal be om. Samtidig sier han at den som taler i tunger oppbygger seg selv. Er ikke det fantastisk? Vi får lov å bygge oss opp, gjennom å be i tunger.
Det å være kristen kan mange ganger føles tungt og hardt. Prøvelser og fristelser kan komme mot oss, og noen ganger også forfølgelse. Da er det lett å føle seg nedfor. Batteriet er tomt, og ressursene er oppbrukt. Hva gjør vi da? Jo, vi taler i tunger. En klok mann sa en gang at det å være kristen uten å tale i tunger er som å kjøre bil med bare et gir. Det går ikke så veldig fort fremover da, og det kan fort bli litt kjedelig i lengden også. Gud vil ikke at du skal ha det kjedelig!
Kjenner du noen hemmeligheter? Kjennes det ikke godt å dele en hemmelighet med en fortrolig venn? (Det gjelder selvfølgelig ikke hemmeligheter som du er blitt betrodd av andre!) Bare en slik ting kan gi deg styrke, glede, og oppmuntring gjennom å ha noen som bryr seg. Gud er på samme måte: Han vil ha hemmeligheter med deg. Derfor kan vi tale i tunger, og snakke med Gud om våre hemmeligheter. Gud er god!
Som alt annet i kristenlivet, er heller ikke tungetalen gitt oss kun for vår egen del. Se bare på hva som skjedde da de første kristne ble fylt med Den Hellige Ånd:
Apg.2:1-14; 38-47 "Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale. I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn, fra hvert folkeslag under himmelen. Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi hver og en hørte dem tale på sitt eget språk. Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: «Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyréne, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger.» Slik ble de alle både forundret og i villrede, og de sa til hverandre: «Hva kan da dette bety?» Andre spottet og sa: «De er fulle av ny vin.» Men Peter stod fram sammen med de elleve, hevet røsten og sa til dem: «Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og merk dere mine ord...
Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere må bli døpt i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til Seg.» Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: «La dere frelse fra denne vrange slekt!» De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde var sammen, og hadde alle ting felles. De solgte eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten."
Som du ser, var tungetalen bare et tegn på at disiplene elsket Jesus. Det gav dem styrke til å være frimodige, og mer enn 3000 mennesker ble frelst den første dagen etter at de mottok tungetalen fra himmelen.
Dåp i vann
Matt.28:19 "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.."
Hva er dåp? Hvorfor er det så stor strid på dette emnet? La oss se litt på det i dag:
Først og fremst er dåp en begravelse. Det greske ordet for dåp er "baptizò," "baptisma," eller "baptismòs," og betyr å "døpe, dyppe, dykke, nedsenke, vaske, toe, rense, tvetting" (Studiebibelen, Hermon Forlag, Bind V, side 241-244). Mange kristne, særlig i Norge, tror at dåp er å få tre never med vann over hodet når man er liten, men det stemmer ikke. Dåp er en begravelse av det gamle livet når et menneske er blitt frelst, og gått over fra døden til livet.
Hvis du har lest misjonsbefalingen før, enten du har lest i Matteus' evangelium, eller du har lest i Markus' evangelium, så har du sett at det med dåp er nært knyttet til det å være en disippel. Hvorfor er det slik?
Før et menneske blir frelst er man djevelens barn. Man gjør djevelens ting, og følger hans vilje med sitt liv. Men etter at man er blitt frelst er man en ny skapning (2.Kor.5:17), og da er det gamle livet dødt. Hva gjør man med døde mennesker? Man begraver dem! Derfor må vi begrave det gamle mennesket, og la det nye livet oppstå. Kort fortalt er det det som foregår i dåpen. Som disippel kan man ikke være knyttet til sin gamle herre og læremester, og da er det viktig at man begraver det som en gang var.
Er du døpt? Gratulerer! Hvis ikke, bør du bli det så snart som mulig!
Hvorfor dåp i vann?
Mark.16:16 "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt."
Vi døper mennesker så de kan bli frelst. Jesus sa at de som "tror og blir døpt" skal bli frelst. Om vi ser utover i det nye testamentet ser vi veldig fort at folk ble døpt med en gang de ble frelst. I Midtøsten er det også vanlig å begrave døde mennesker senest dagen etter dødsfallet, så de er mer vant med en slik tankegang der nede. Prinsippet er: Når et menneske er blitt frelst, er det dødt for synden, og må begraves. Hvis ikke vil synden begynne å stinke i livet til dette mennesket igjen.
Har du vært i begravelse noen gang? Det er ofte ingen hyggelig opplevelse, for man kjenner et savn etter den som blir begravd. På samme måte er det når et menneske blir døpt: Djevelen blir lei seg, for det markerer at han ikke lenger har makt over dette mennesket. Et menneske som er døpt er begravd fra synden.
Før du ble frelst var du djevelens barn. Da hadde djevelen rett til å kreve ditt liv for alt han ville - du tilhørte ham. Har du lånt penger av noen noen gang? Da vet du hvordan banken, eller denne personen, har rett på det som er ditt. Men, hvis du dør, ville det vært ganske makabert om en representant fra banken stiller opp i begravelsen, og ber deg betale. Du er jo død, og da faller skylden bort. På samme måte er det med djevelens forhold til deg: Når du blir frelst og døpt, er du død fra, og begravd fra, synden, og djevelen har ikke lenger rett på noe som er ditt.
Dåpen er en begravelse av det som har vært, og en fødsel inn i noe som skal komme.
Ef.4:4-6 "Det er ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."
Det finnes bare en måte å døpes på, og det er ved full neddykkelse. Som vi så betyr dåp å nedsenke, og da er det slik vi skal gjøre det.
I dåpen markerer du at du ikke lenger tilhører djevelen, men at du er frelst, og tilhører Gud. Du er ikke lenger den som du var, for du ER en ny skapning, med en helt annen natur, en helt annen måte å være på - ja, faktisk, et helt nytt menneske. Ingen ting av det som var deg er igjen, og du skal regne det gamle mennesket som dødt. Fra nå av, når du er blitt frelst, lever du i velsignelse (Ef.1:3), og er fritatt fra sykdom, forbannelse, fattigdom osv. Derfor er dåpen åndelig sett en markering av dette, og fysisk sett din måte å vise dette til omverdenen. Det er MANGE som har blitt befridd fra ulike ting i det de har døpt seg.
Ukens memoreringsvers:
Heb.4:12 "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver."
Mark.16:16 "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt."
Vi døper mennesker så de kan bli frelst. Jesus sa at de som "tror og blir døpt" skal bli frelst. Om vi ser utover i det nye testamentet ser vi veldig fort at folk ble døpt med en gang de ble frelst. I Midtøsten er det også vanlig å begrave døde mennesker senest dagen etter dødsfallet, så de er mer vant med en slik tankegang der nede. Prinsippet er: Når et menneske er blitt frelst, er det dødt for synden, og må begraves. Hvis ikke vil synden begynne å stinke i livet til dette mennesket igjen.
Har du vært i begravelse noen gang? Det er ofte ingen hyggelig opplevelse, for man kjenner et savn etter den som blir begravd. På samme måte er det når et menneske blir døpt: Djevelen blir lei seg, for det markerer at han ikke lenger har makt over dette mennesket. Et menneske som er døpt er begravd fra synden.
Før du ble frelst var du djevelens barn. Da hadde djevelen rett til å kreve ditt liv for alt han ville - du tilhørte ham. Har du lånt penger av noen noen gang? Da vet du hvordan banken, eller denne personen, har rett på det som er ditt. Men, hvis du dør, ville det vært ganske makabert om en representant fra banken stiller opp i begravelsen, og ber deg betale. Du er jo død, og da faller skylden bort. På samme måte er det med djevelens forhold til deg: Når du blir frelst og døpt, er du død fra, og begravd fra, synden, og djevelen har ikke lenger rett på noe som er ditt.
Dåpen er en begravelse av det som har vært, og en fødsel inn i noe som skal komme.
Ef.4:4-6 "Det er ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."
Det finnes bare en måte å døpes på, og det er ved full neddykkelse. Som vi så betyr dåp å nedsenke, og da er det slik vi skal gjøre det.
I dåpen markerer du at du ikke lenger tilhører djevelen, men at du er frelst, og tilhører Gud. Du er ikke lenger den som du var, for du ER en ny skapning, med en helt annen natur, en helt annen måte å være på - ja, faktisk, et helt nytt menneske. Ingen ting av det som var deg er igjen, og du skal regne det gamle mennesket som dødt. Fra nå av, når du er blitt frelst, lever du i velsignelse (Ef.1:3), og er fritatt fra sykdom, forbannelse, fattigdom osv. Derfor er dåpen åndelig sett en markering av dette, og fysisk sett din måte å vise dette til omverdenen. Det er MANGE som har blitt befridd fra ulike ting i det de har døpt seg.
Ukens memoreringsvers:
Heb.4:12 "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver."
1 kommentar:
det blir jo bare lenger og lenger jo
Legg inn en kommentar